Fri som (dritt)fuglen

Enkelte dager er fantastiske. I går jobbet jeg min aller siste dag på Kiwi, og kan vel nå egentlig høylytt få uttrykke alle de undertrykte frustasjonene mine.
Hvem er egentlig disse menneskene som fem på syv om morgenen står utenfor døren, med sekk på ryggen, klar til å storme inn (skjønt storme er vel en smule innviklet siden personene stort sett alltid er avhengige av minst én stokk å støtte seg på...) for å finne mest mulig gratis varer? Og hvorfor i alle dager orker de? Er det en slags konkurranse samlerne seg i mellom, om å se hvem som klarer å hamstre inn mest utgått mat? Jeg tror virkelig hamster er stikkordet her. Akkurat som hamstre hamstrer mat i de store kinnene sine, hamstrer disse vandrende skjelettene gratis mat til å fylle den løse huden sin med. I blant drømmer jeg om leilighetene til disse menneskene, hvor alle plastposer ligger sirlig brettet til små firkanter under kjøkkenbenken, og kjøleskapet inneholder 21 pakker med fenalåravskjær, 6 yoghurter, 13 brie og 3 pakker kjøttdeig. Grøss.
Og apropos masse mat, jeg er blitt bæsjet på idag. Ikke bare litt, ikke en spurvebæsj, om den virkelig er så liten som uttrykket om at "hun spiser som en spurv" skulle tilsi, men utrolig masse. Jeg er overbevist om at det var en flodhestfugl som satt der oppe i treet, og siktet. Fuglen er ond. Sitter der oppe, vipper så pent på grenen, synger fine sanger som får meg i godt humør, luller meg inn i falsk trygghet, og så : SPLATT!!!!! Ikke rett før jeg er under treet, eller rett etter jeg har passert, men akkurat i det lille sekundet jeg går under grenen, SPLATT. Det finnes ikke noe bedre ord enn SPLATT akkurat nå. For det var den lyden. SPLATT. Og en svær kladas landet på armen min. SPLATT. Utover toppen min, posen jeg hadde i hånden, overarmen, skulderen og underarmen. Og selvfølgelig, når noe slikt skjer, er det eneste i nærheten som jeg kan bruke til å tørke av bæsjen med brennesle-blad. Jeg måtte gå resten av veien til neuf med bæsj på armen. Lekkert, eller hva?
Men dette er historie. I dag er jeg fri, og jeg følte meg virkelig på en god opptur her, sola skinte, og jeg har nesten fått erstattet alle de tingene jeg mistet da en drittsekk stjal veska mi på Norwegian Wood nachspielet, hvor dumme, naive meg hadde vært litt uoppmerksom. Hva den idioten som stjal veska mi kan glede seg over aner ikke jeg, med mindre han har evne til å glede seg over rasende ansiktsuttrykk, for de har det vært mange av. Heldigvis har det vært mange blide ansikt også, smilende, glade, mens jeg har lekt "ikke-tråkk-på-strekene" bortover fortau, unngått kummelokk som bringer ulykke, og funnet en søt, herlig sommerkjole. Men kanskje innimellom roter det seg inn noen tankefulle uttrykk også, som lett kan forveksles med alvorlige, triste, overlegne og kalde, men de er altså som sagt bare tankefulle, for i blant er mennesker vanskelige å forstå. Det er så mye som blir sagt, men kanskje ligger svaret kanskje i det som ikke blir sagt? For i blant er ord bare ord, og det eneste som kan avklare er gjerning. Å si ord man ikke mener, eller kanskje mener, men ikke viser, eller å vise noe annet enn det man egentlig mener, det blir bare så mye styr. Og da er gjerning lettere å tro på. Iblant er en kald skulder et mye klarere tegn enn tusen varme ord.