fredag, november 28, 2008

Du

Jeg vil miste pusten. Ikke av en uvøren uppercut som treffer mellomgulvet i stedet for bokseputen eller et ublidt møte med isen som gjør at rumpa blir blå, og støt forflytter seg oppover langs ryggraden og inn i magen som sement som fyller lungene. Den manglende pusten skal være stjålet av en nydelig solnedgang, frostdekkede sølepytter og greiner, eller iskald luft, som lar siste åndedrag danse oppover. Jeg pleide å miste pusten annenhver dag, måtte som et barn omorganisere verden etterhvert som ting stadig ble verdens nydeligste, vakreste, herligste - og de gamle glemt.

Adjektivtanken ble tom etter hvert, pusten var der fortsatt. Søvnpust. Rolig, jevn, uten stopp. Tåkedager, hvor kompasset var det eneste som ga retning. Komatøs, vegetativ.

Kjenn hvor kalde fingre jeg har, sa du.
Og kulden sendte pusten ut av kroppen.