Jeg husker de rødmende kinnene som brant i ansiktet, mitt ansikt. Ønsket om å være alle andre enn meg selv, bare litt lavere, kulere, søtere, mindre elefant-giraff-dinosaur-flodhest enn jeg var. Ingen vil tilbake til den grusomme tiden da alt gikk galt, men samtidig var vi aldri modigere i fremtiden enn vi var da. Vi skulle redde verden, komme med de enkle løsningene de voksne ikke så, være oss selv, som helter, som en dag kom til å gjøre alt mye bedre, og hvert eneste steg skulle være på den rette veien, vi skulle gå med hevet blikk, og ikke frykte noe som helst.
Jeg går med hevet blikk i dag, nøye tilmålt, en halv meter over tiggerne som sitter på gatehjørnene. Så slipper jeg å se det i øynene som burde vært min kampsak, alt jeg skulle gjøre som stor og voksen. Frykten som ikke skulle eksistere når vi var blitt oss selv, er større enn noen gang før, hvem er vi, og hvem bryr seg hvorvidt vi i morgen går samme vei eller ikke? Alle visjonene vi hadde er blåst bort, pustet bort av det siste åndedrettet til ungdommens naivitet, som døde for noen år siden, uten at noen merket det - vi ser ikke lenger det vi så. Vi ser opp, og håper i bygningsarkitekturen å finne noe vakkert å se på, som kan ta plassen til drømmene vi drømte, som nå er et jevnt, grått bakgrunnsteppe hvor bitterhet og desillusjon er de eneste fargetonene. Avisene skriver om dyretortur på den andre siden av jordkloden, og med mysende blikk blar vi til den rette siden. Ikke fordi vi skal endre noe, bare for å tvinge oss selv til å føle, igjen kjenne det brennende engasjementet i et kort blaff, bla om siden, og det er borte. Men vi har kjent noe som minner oss om det som en gang var, en fremtidstro som vi ikke lenger holder i hånden, men som ligger på bakken bak oss et sted, på den utydelige stien vi alle tråkker for oss selv. Vi leter med blikket foran oss, og håper i de fjerne gatelysene å se det vi mistet.
Jeg har ikke funnet det ennå, men speider hardt fremover, lenger, lenger, lenger. Vikende blikk, raske skritt, de knelende menneskene er snart passert. Jeg ber om at de har bedre øyne enn meg, og ser ilden i meg. For kinnene mine brenner ennå - av skam.
