torsdag, oktober 26, 2006

Gi meg din lillefinger, og armene mine vil slynge seg rundt deg. Negler vil bore seg inn huden din, etterlate dype avtrykk av lengsel og angst. Fast. Grepet slipper ikke taket, du er fanget.

søndag, februar 12, 2006

Tomromtom

Tomromtom

Jeg har sterke tårekanaler. De har nemlig mye øvelse, og da blir de store og sterke. Den siste måneden har vi ligget i hardtrening, tårekanalene og jeg. Det litt merkelige er, at selv om de sitter fast på kroppen min, så trener vi på ulike tider. Tårekanalene har en tendens til å trene når telefonen ringer, når jeg får brev fra noen jeg er glad i, når jeg hører fin musikk, eller når jeg er helt alene. De føler imidlertid ikke for å trene når jeg er opptatt med andre ting, så sånn sett får vi si at de er svært forståelsesfulle, for det hadde vært litt vanskelig å få gjort ting om tårekanalene skulle trene samtidig som jeg satt på forelesning, jobbet, eller trente.

All denne treningen fører til en viss grad av stølhet, økt muskelmasse og høyere blodtilførsel, så det er tydeligvis veldig tydelig at tårekanalene har hatt en liten treningsøkt igjen. Men det tydeligste tegnet er det bare jeg selv som merker. Jeg er helt tom innvendig. Det er som om jeg er sulten, som om kroppen vil ha tilbake alt den har mistet, som om den trenger å fylles igjen. Men med hva? Det meste har blitt prøvd, is, sjokolade, varm te sammen med venninner, skøytegåing, et tonn med ord, både skrevne og de som kommer inn gjennom kommunikasjon med andre, men jeg er fremdeles tom. Solterapi, som jeg velger å kalle de nøye tilmålte 24 minuttene i et solarium, treningsøkter på treningsstudio, lange samtaler med familie, det er helt tomt inne i meg. Og tårekanalene får mer trening.

Hadde det bare vært en bunn i tomrommet, men den finnes ikke. Det er mer en berg- og dalbane, med bare unnabakker, en evig tur nedover, og det stopper aldri. Stoppknappen er borte, det finnes ingen bremser, og jeg vet ikke hvor langt det er igjen. Nevrotisk tvinner jeg på håret, trommer på setet, gnisser tenner, men ingen ting hjelper. Jeg kan ikke gjøre noe som helst, bare sitte her, og håpe at jeg ikke detter ut i den høye farten. Tomrommet er ikke lenger i meg, jeg er i tomrommet, og jeg detter nedover.

Det finnes ikke ord som kan forklare det, det er ingen enkel grunn. Det er sikkert mange grunner, men jeg vil ikke vite hvor mange, og jeg vil ikke vite hvilke de er. I det øyeblikk de blir en liste, et ark hvor jeg litt etter litt kan krysse av alle mine problemer, og så være helt i orden igjen, kommer jeg til å treffe bunnen. Så må jeg møysommelig klatre meg opp til toppen igjen, steg for steg. Listen gjør meg redd. Jeg vil ikke vite hva det er som får meg til å miste kontrollen. Jeg vil falle en stund til, falle, tenke, gråte, ha det vondt. Jeg vil føle, og kjenne på meg selv hvordan alt er, ikke bare løse det med de riktige ordene, med de riktige avgjørelsene.

For jeg mistet kontrollen for en måned siden. Jeg hadde den kanskje aldri, jeg tror ikke noen har kontrollen egentlig. Men jeg vet at jeg ikke kan få den (tilbake) nå. Og derfor vil jeg ikke lage listen. For det er et punkt på listen som ikke kan krysses av, som ikke kan fikses i dag, i morgen eller om en uke. Som er grunnen til at tårekanalene mine begynte denne lange treningsøkten. Som også er grunnen til at jeg ennå ikke har styrtet helt ned, men nå og da kommer borti en liten fjellhammer jeg klamrer meg til en liten stund, før jeg faller videre nedover. Som jeg håper jeg aldri kan krysse av som et problem ferdig løst, for så å anse meg ferdig med. For det vil jeg ikke.