Det fantes en tid da ferie innebar å våkne tidlig, løpe barbeint ut i hagen hvor solen skinte, stupe kråke i gress som luktet godt, få grønske på alle klærne, for så å bli ropt inn til frokost på valtanen (skjønte aldri at altan og veranda var to forskjellige ord... )Og selvfølgelig, i denne idyllen var det også jordbær, rips, solbær, stikkelsbær, bjørnebær og bringebær til å putte rett i munnen, så min stakkars mor fortvilte over at noen timer uten ettersyn i hagen innebar flere kurver med skittentøy.
I dag innebærer ferien å tilbringe åtte timer ikledt grønne klær, smilende til de hylende ungene i barnevognene, småkrapylene som allerede er hyperaktive og likevel kjøper smågodt for over 40 kroner (Høybråten, hvor er du??) , tyggistyggende, mobilfnisende jenter, trøtte, slitne kvinner og menn i jobbantrekk som stresser ut av butikken, og gamle damer som teller pengene fem ganger bare for å være sikker på at de virkelig har fått det de skal, selv om køen vokser mer og mer og rullatoren deres ikke gjør passasjen i en allerede liten butikk større.
Hvorfor ville vi så veldig gjerne bli store?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar