mandag, juli 11, 2005

I en tynn tråd


Utsikt fra toppen av J�nshorn Posted by Picasa

Tiden jeg har tilbrakt i Oslo har ført til at oppfatningen av hva et fjell er har blitt en smule endret. Nå skal ikke topografien i Oslo-området få hele skylden for dette, min egen latskap har vel hatt litt å si den også. Det er befriende herlig å si jeg har vært på fjelltur bare jeg har tuslet meg (med eller uten sofa) opp på en av de trivlige kollene som ligger i komfort-avstand fra Oslo sentrum.
På lørdag skulle det imidlertid bevises at vi fremdeles er sunnmøringer, så Benedikte og jeg satt oss med godt mot inn i golfen, og kjørte til Barstadvika. Første problem oppsto da vi ikke kunne finne parkeringsplassen alle sa var så lett å finne. Etter å ha kjørt Erdalen rundt, snakket med et par gamle gubber som sto midt i slåtten og hatt telefonkonferanser med våre kjære fedre, noen som i seg selv ikke var lett, siden dekningen nede i dalen kun er beregnet på nødanrop (noe vi absolutt mente våre oppringninger burde regnes som) fant vi til slutt grusplassen hvor bilen kunne stå. Sekkene ble hentet frem, solbrillene plassert på nesen, og vi var i gang. Opp bakkene i det som der og da føltes som en tropisk regnskog gikk det radigt, men det var nok likevel et lettelsens sukk som ble trukket da vi endelig kom oss ovenfor skoggrensa, og kunne kjenne vinden kjøle oss ned. Som de konkurransevesenene vi er, ble det likevel ikke tid til noen pause der. Turen var beskrevet som en åtte-timers tur, men vi anså jo oss selv som godt vante fjellfolk (som sagt, å ha tilbragt litt for mye tid i Oslo ødelegger selvinnsikten...), så dette skulle gå raskt unna. Opp til stenbenkene mellom Ramoen og Jønshornet tok det oss to timer, så vi regnet med at resten av turen skulle gå minst like fort unna, nå var det jo kun selve klatringen igjen...
Glemte jeg å nevne høydeskrekk? Benedikte hadde aldri vært på Jønshornet før, mens jeg hadde vært der en gang for noen år siden, så ingen av oss var sikre på hvordan det egentlig så ut. Hun hadde heller ikke høydeskrekk, mente hun, men en smule angst hadde hun nok arvet av moren sin. Vel, høydeskrekk og angst viste seg å være to alen av samme stykke. Nå var det ikke lenger snakk om å følge en sti rolig oppover, her var det å klatre fra sten til sten, høyt oppover, uten sikkerhetsnett. Så lenge vi levde etter den fornuftige regelen om ikke å se oss tilbake gikk det jo greit, men så kom vi til tråden. Tråden, som vel teoretisk sett kalles et tau, var rød, tynn, og med fem knuter på. Den hang ned en bratt passasje, som et tydelig hint om at dette var stedet vi skulle opp. Som den dyktige speiderleder jeg er, var jeg betryggende og rolig så lenge Benedikte klatret opp, sa at dette gikk bra ja, tenk hvor mange som hadde gjort det før henne, og nå var hun straks oppe, bare litt til nå så... Dermed kom hun seg opp. Jeg grep tak i tauet, og kikket samtidig bak meg. Det var LAAAAANGT ned. Og tauet var utrolig tynt, og glatt, og vinglete, og.. Svetten silte av meg, og jeg har aldri hatt så lyst til å gråte i panikk som da jeg sto midt i "veggen", og ikke fant fotfeste. Kom meg verken opp eller ned. De beroligende ordene fra Benedikte føltes som en hån, og sinnet mitt ble rettet mot henne, jeg hadde absurd lyst til å skjelle henne loddrett ut, og si at dette visste hun ingen ting om, en smule ironisk siden hun akkurat selv hadde stått der, men hjernen tenker ikke klart når jeg er stresset. Jeg klarte til slutt å puste dypt og hale meg opp. Etter dette gikk egentlig resten som en lek, og vi kom oss til toppen, SÅÅÅ stolte. Derifra ble det på ny telefonkonferanse til våre kjære fedre, for vi skulle ikke for alt i verden ned samme veien. Hvor fælt er det ikke da å få beskjed om at det ikke er andre muligheter? Desperasjonen var så sterk at vi vurderte å tilkalle redningshelikopter, men vi innså at det var lite sannsynlig at angstanfall ville være god nok grunn.
Av denne grunn ble vi sittende en stund på toppen, et sted jeg heller ikke likte så godt egentlig. Om dere sjekker bildesiden min finnes det bilder av oss på toppen der, jeg står i en sprekk mellom to steiner og tviholder fast i de, fordi jeg syntes det var grusomt langt ned på alle sider av toppen. Det angstfylte, stive smilet som er klistret på ansiktet mitt sier vel alt om hvor lenge det er til neste gang jeg skal opp på en slik høyde....
Men vi kom oss ned igjen til slutt, mørbankede, solbrente og utrolig slitne. Hva vi gjorde deretter? Det eneste vi kan gjøre i Ålesund på en lørdagskveld, vorspiel-byen-nachspiel ;)
Så jeg kan kanskje forlate Oslo, men oslo-mentaliteten forlater ikke meg, er det fest så er det fest....

søndag, juli 10, 2005

I'm in a Ålesund state of mind

Det regner. I natt yrte det. Små lette dråper kilte meg på nesen. Da jeg var liten trodde jeg det var slik vi fikk fregner. Små prikninger, stikk nesten, men det er deilig. Ikke tunge, store dråper som knuses mot asfalten, renner i strømmer nedover gatene og gjør sko og sokker våte. Bare lekende, kilende prikker som fester seg som perler på klærne. Da gjør det ikke noe å stå i drosjekø klokken tre om natten. Summingen av fremmede og kjente stemmer rundt meg, alle hilsenene, oppdateringene, musikken, ropingen og stresset som kommer når venner ses igjen etter et halvt år, alt forsvinner, mens jeg en lys sommernatt stirrer mot fjellene, og regnet og en trygg arm rundt livet forteller meg det som ennå ikke har gått opp for meg. Jeg er hjemme igjen.