Siste, og første, virkelige innsikt

Når du ikke lenger er nødvendig, når hodet er helt tomt. Når tankene roper et annet navn enn ditt. Du er ikke lenger den siste, og var aldri den første. Når den første igjen er den ene, og du er et komma, hva er du da? En tankestrek, en pause for å gjøre det gode mulig? Deg selv, fullt og helt. Og ikke nok. Vi var ikke nok. Et fellesskap uten en god slutt, en demning som har bristet. Nedenfor er en ny mur, sterk og klar, stopper alt det onde. For det har truffet før. Og nå er det igjen mulig. I bakgrunnen en gammel, ødelagt deming. Hvem husker vel den?

En søndagsmorgens angst

Å ha en spesiell person. En som betyr mer enn alt annet for en, og som en vet at en betyr det samme for. Hvor blikk sier alt, og ingenting, hvor sjelen synes gjennom øynene, og samtidig er en verdens mest uutgrunnelige mysterium for den andre. En gåte, og et svar, en utfordring og en belønning. En evig vandring mellom usikkerhet og trygghet, hvor en dag et ord er nok til å skape en storm inne i hjertet, med angst som borer dypt, og en annen dag et kyss forteller at her, og nå, er det eneste stedet man vil være. Kjærlighet - eller galskap, eller begge i et ord?

Mennesket trenger mennesker for å leve. Et ord som forteller at vi blir sett, en hånd som gir oss varme. Uten andre er vi ensomme. Ikke bare alene, men ensomme. Og denne angst for å skulle bli ensomme er det som jager oss ut for å finne noen som betyr noe spesielt for oss. Ironisk nok river denne angsten med seg en annen, en større angst. Hva om det ikke finnes en vi leter etter? Hva om alle vi møter aldri vil bli gode nok? Hva om vi ikke er gode nok for dem? Er mennesket villig til å gå på akkord med sine følelser for å oppleve følelsen av å være spesiell, eller vil det være selvbedrag, det ytterste selvbedrag? For når en selv ikke elsker, men blir elsket, og på denne måten fører en annen bak lyset, er det selvbedrag, eller svik mot den som elsker en?

I filmen "Reise i Italia" holder to på å gå fra hverandre. De har ikke lenger noen ting å si hverandre, det er kun kulde mellom dem. I Italia, hvor livet leves så mye tydeligere, og døden er en normal del av hverdagen, innser de at de ikke kjenner hverandre. De pirker i åpne sår med kniver, ønsker å skjære dypere, såre den andre så inderlig at den knekker. Ordet skilsmisse er sagt, veien er stengt. Likevel, i et siste øyeblikk ombestemmer de seg, velger å holde sammen. Er dette kjærlighet? Eller er det angsten som driver de, angsten for å aldri finne tilhørighet, men dø alene i en verden som snurrer utrolig fort rundt?

Kanskje lever alle mennesker med en slik angst, og kanskje er det ikke noe galt i det. Kanskje er det slik verden bør være, at to og to hører sammen. Kanskje vil det å være alene et helt liv alltid være unaturlig. For mennesker finner sammen to og to, og de som blir igjen alene vil bli ensomme. Et ugress i blomsterbedet, som skiller seg fra resten av plantene. Et ugress med sterkere vilje enn mange andre, et drivende ønske om å henge med, hvor andre blomster har blitt plantet i rader.

Men kanskje er det også slik, at det i mellom finnes mennesker som virkelig ser hverandre, som også ikke ser hverandre, men som ønsker å tilbringe resten av livet med den andre, og bli kjent med alt dette ukjente. Gå ut i et terreng en ikke har kart over, uten redsel, men ikke uten angst, gå forsiktig i gjengrodde områder, og løpe lykkelig over savannen. Og uten disse ville det ikke vært noe håp.

Modigere i fremtiden enn hva vi var da

Jeg husker de rødmende kinnene som brant i ansiktet, mitt ansikt. Ønsket om å være alle andre enn meg selv, bare litt lavere, kulere, søtere, mindre elefant-giraff-dinosaur-flodhest enn jeg var. Ingen vil tilbake til den grusomme tiden da alt gikk galt, men samtidig var vi aldri modigere i fremtiden enn vi var da. Vi skulle redde verden, komme med de enkle løsningene de voksne ikke så, være oss selv, som helter, som en dag kom til å gjøre alt mye bedre, og hvert eneste steg skulle være på den rette veien, vi skulle gå med hevet blikk, og ikke frykte noe som helst.

Jeg går med hevet blikk i dag, nøye tilmålt, en halv meter over tiggerne som sitter på gatehjørnene. Så slipper jeg å se det i øynene som burde vært min kampsak, alt jeg skulle gjøre som stor og voksen. Frykten som ikke skulle eksistere når vi var blitt oss selv, er større enn noen gang før, hvem er vi, og hvem bryr seg hvorvidt vi i morgen går samme vei eller ikke? Alle visjonene vi hadde er blåst bort, pustet bort av det siste åndedrettet til ungdommens naivitet, som døde for noen år siden, uten at noen merket det - vi ser ikke lenger det vi så. Vi ser opp, og håper i bygningsarkitekturen å finne noe vakkert å se på, som kan ta plassen til drømmene vi drømte, som nå er et jevnt, grått bakgrunnsteppe hvor bitterhet og desillusjon er de eneste fargetonene. Avisene skriver om dyretortur på den andre siden av jordkloden, og med mysende blikk blar vi til den rette siden. Ikke fordi vi skal endre noe, bare for å tvinge oss selv til å føle, igjen kjenne det brennende engasjementet i et kort blaff, bla om siden, og det er borte. Men vi har kjent noe som minner oss om det som en gang var, en fremtidstro som vi ikke lenger holder i hånden, men som ligger på bakken bak oss et sted, på den utydelige stien vi alle tråkker for oss selv. Vi leter med blikket foran oss, og håper i de fjerne gatelysene å se det vi mistet.

Jeg har ikke funnet det ennå, men speider hardt fremover, lenger, lenger, lenger. Vikende blikk, raske skritt, de knelende menneskene er snart passert. Jeg ber om at de har bedre øyne enn meg, og ser ilden i meg. For kinnene mine brenner ennå - av skam.