lørdag, juli 12, 2008

Vi ser etter servietter

Vi ser etter servietter. Disse små, gjerne hvite, papirbitene som benyttes for å forhindre at vi selv blir tilgriset. De har rømt fanget vårt og på mystisk vis gjemt seg under stoler, bord med lange duker og andre skjulesteder egnet for en slave på rømmen. Derfor ser vi etter servietter. Vi finner de forvridde og sammenknørvede ved et stolben. Rødflekkete av Vanity Case. Oppbrukte. De går i søppelbøtten, og igjen ser vi etter servietter. Nye, ubrukte, klare til å bli brukt og kastet. Som et ekko av dagens bruk- og kastsamfunn, og som hul gjenklang av sin opprinnelse. Også serviettenes stamfar ble sett etter, og kanskje så eierne da nøyere etter. For servusen som ble funnet ville også ende på gulvet, forvridd og sammenknørvet. Stikk etter stikk ville gi røde flekker, før metningspunktet var nådd, og rød, saltsmakende væske farvet gulvet.

Vi spiser våre måltider med uskyldshvite duker liggende i fanget. Rene, og uten spor av en fortid vi helst vil glemme. Slavehistorien eksisterer ikke, bare blanke ark. Det er derfor vi ser etter serviettene, omsorgsfulle som vi er. Og flekkene vil være våre egne.