fredag, april 29, 2005

Den dagen jeg kommer meg hjem fra Neuf etter kun én øl skal jeg skaffe en gardintrapp, klatre opp på øverste trinn og sette et stort kryss i taket... Risikoen for å få et erstatningskrav eller trussel om inndraging av depositum for hærverk på leiligheten er vel ganske stor, men et bedre tegn på selvdisiplin enn et stort, svart kryss i taket tror jeg ikke finnes.
Ja, jeg skulle bare drikke én liten øl på Neuf sammen med Ann Iren i går. Men skal slikt skje, kan for det første ingen ha bursdag. For det andre bør det heller ikke være et tilbud om fest med gratis mat og drikke i kjelleren, og det bør ikke finnes ubenyttede stengepils i mitt navn oppe i Stry. Da er ting dømt til å gå galt. Når jeg i tillegg var sliten etter et oppgavehelvete av dimensjoner, ja, da er ikke veien lang til litt fyll...
Klokka var vel rundt fire når jeg endelig krabbet inn døra til min kjære leilighet. Og siden ordet er krabbet, er det vel ingen som tviler på at en gardintrapp var svært lite aktuelt i natt.
Klokka åtte ringte vekkerklokken min, det finnes ikke noe bedre enn å høre kjente, kjære melodier voldtatt av en skikkelig dårlig datagjengivelse. Ni var jeg på skolen, og innså at jeg fremdeles var full. Oppgaven skal inn. Jada, vi er så motiverte så.. To timer med apatisk stirring på skjermen fikk meg til å innse at hodet mitt var dynket i alkohol enda. Og mens de sure stoffene sakte seg ut av hodet, rant fylleangsten inn. Hva gjorde jeg på i går?? Ikke at jeg ikke husker hva jeg gjorde på i går, men jeg skjønner ikke bare hvorfor.
Mia har en teori om at huset Neuf er en sone der normale, moralske verdier oppheves i det øyeblikk vi går innenfor døren. Mia er en klok jente.
Så mens hodet mitt sakte snurrer rundt, og enkelte ansikt flimrer veldig nærme forbi, skriver jeg "Når så Ariel velger å gi avkall på sin havfrueskikkelse, gir hun da også avkall på sin guddommelighet? I det opprinnelige eventyret var det ønsket om en udødelig sjel som var en av årsakene til at havfruen ville bli menneske. I adaptasjonen gir derimot Ariel avkall på sin gudestatus for å bli menneske og oppleve kjærligheten. Med andre ord er dagens havfruer mer innstilt på å ofre alt for å oppnå lykke, i stedet for å ofre alt for å oppnå frelse, som den opprinnelige havfruen valgte?"
Den som roper i skogen får svar...

lørdag, april 16, 2005

Fredag og fridag og frødag

Fredager er egentlig de beste i hele uka. Etter tre timer koseseminar hvor jeg roter meg langt tilbake til barndommen mens vi ser Fyrtøiet, Prinsessen på erten og andre eventyr, lokker sola meg ut på Fredrikkeplassen. Her spiser vi is og kjenner at det ikke er lenge til det er ferie. Og egentlig er fredagen begynnelsen på miniferien kalt helg, hvor vi ikke rører skolebøker eller noe slitsomt, men bare nyter det å ha fri. Fredager er jo også egentlig fri, for vi kaller ikke noe vi gleder oss til for slit, egentlig. Ikke enda i alle fall. Så egentlig har jeg hatt fri hele dagen, men det nærmer seg slutt nå. Den suspekte butleren har sneket seg inn på meg. Og jeg vet at han ikke kommer til å slippe taket i løpet av helga. Heller ikke stortingsrapporten om "Retten til høyere utdanning" kommer til å la meg få være i fred. Kombinasjonen av Clemet og en mistenkelig butler bringer uhygge på denne deilige fridagen. Hva menes egentlig med "Gjør din plikt - krev din rett"? Og er man virkelig sikker på at det ikke finnes en butler som har myrdet noen en gang? Jeg blir sprø... Sprø som en loff med frø på toppen. Fredagen er ødelagt.

mandag, april 04, 2005

Mandagsangst

Mandagsangst: Den angsten man har på mandager, fordi man rett og slett var for sliten til å ha den på søndagen. Ofte har også mesteparten av søndagen blitt sovet bort, etter hard kveld/natt lørdagen. M.a.o. forsinket fylleangst. I dag forsterkes angsten av det faktum at jeg i kveld muligens treffer på de jeg sannsynligvis var sammen med på lørdagen, og ikke har noen som helst anelse om hva husker. Håpet er at det i de flestes hoder finnes et sort hull, som bare utvider og utvider seg i tidsomkrets. Et lite problem er det at det som hodene kanskje fortrenger, husker kameraene alt for godt. Akkurat nå hater jeg fotoapparater. Fotoapparater er stødige maskiner som ikke føler for å finne på noe fanteri, men stort sett bare skildrer ting akkurat som de er, eller i alle fall slik de mener at ting var. Hva vår hjerne mener om den samme tingen spiller ingen rolle, for av en eller annen grunn har kameraene blitt tillagt mye mer troverdighet enn hjernen. Skummelt egentlig, maskiner har alt for mye makt i hverdagen. Tenk bare på det faktum at ølkranene spyr ut skum. Spesielt bayerkranen. Siden jeg begynte i Bokcafeen har vi hatt et elsk/hatforhold. Og jeg er den underdanige. Klapp på siden og kommentarer som "søte, snille maskina, ikke lag så mye skum nå..." er det som må til om jeg har oversett den for lenge. Da er den så sint at fråden står ut av munnen på den. Og noen hevder at maskiner ikke har sjel?

fredag, april 01, 2005

Tidlig fredag morgen jah...

Så nå har jeg altså min egen lille blogg, hvor små og store, og som oftest svært forvirrende tanker skal finne sin vei ut fra hodet mitt og ned på papiret, eller dataskjermen som kanskje er mer riktig å si. Vet ikke om dette er dagen da jeg burde skrive dette, droppet akkurat et seminar av den enkle grunn at jeg ikke klarte å henge med i en forholdsvis enkel tankerekke om modernitet, men kanskje er det enklere å bare bruke hodet til det jeg selv har lyst til akkurat nå. Enkelt og greit. Forresten tror jeg hodet mitt har mer lyst på søvn nå, så jeg tror jeg sier stopp her, og skriver noe mer vettugt en annen dag.