torsdag, juni 23, 2005

Fri som (dritt)fuglen

Enkelte dager er fantastiske. I går jobbet jeg min aller siste dag på Kiwi, og kan vel nå egentlig høylytt få uttrykke alle de undertrykte frustasjonene mine.
Hvem er egentlig disse menneskene som fem på syv om morgenen står utenfor døren, med sekk på ryggen, klar til å storme inn (skjønt storme er vel en smule innviklet siden personene stort sett alltid er avhengige av minst én stokk å støtte seg på...) for å finne mest mulig gratis varer? Og hvorfor i alle dager orker de? Er det en slags konkurranse samlerne seg i mellom, om å se hvem som klarer å hamstre inn mest utgått mat? Jeg tror virkelig hamster er stikkordet her. Akkurat som hamstre hamstrer mat i de store kinnene sine, hamstrer disse vandrende skjelettene gratis mat til å fylle den løse huden sin med. I blant drømmer jeg om leilighetene til disse menneskene, hvor alle plastposer ligger sirlig brettet til små firkanter under kjøkkenbenken, og kjøleskapet inneholder 21 pakker med fenalåravskjær, 6 yoghurter, 13 brie og 3 pakker kjøttdeig. Grøss.
Og apropos masse mat, jeg er blitt bæsjet på idag. Ikke bare litt, ikke en spurvebæsj, om den virkelig er så liten som uttrykket om at "hun spiser som en spurv" skulle tilsi, men utrolig masse. Jeg er overbevist om at det var en flodhestfugl som satt der oppe i treet, og siktet. Fuglen er ond. Sitter der oppe, vipper så pent på grenen, synger fine sanger som får meg i godt humør, luller meg inn i falsk trygghet, og så : SPLATT!!!!! Ikke rett før jeg er under treet, eller rett etter jeg har passert, men akkurat i det lille sekundet jeg går under grenen, SPLATT. Det finnes ikke noe bedre ord enn SPLATT akkurat nå. For det var den lyden. SPLATT. Og en svær kladas landet på armen min. SPLATT. Utover toppen min, posen jeg hadde i hånden, overarmen, skulderen og underarmen. Og selvfølgelig, når noe slikt skjer, er det eneste i nærheten som jeg kan bruke til å tørke av bæsjen med brennesle-blad. Jeg måtte gå resten av veien til neuf med bæsj på armen. Lekkert, eller hva?
Men dette er historie. I dag er jeg fri, og jeg følte meg virkelig på en god opptur her, sola skinte, og jeg har nesten fått erstattet alle de tingene jeg mistet da en drittsekk stjal veska mi på Norwegian Wood nachspielet, hvor dumme, naive meg hadde vært litt uoppmerksom. Hva den idioten som stjal veska mi kan glede seg over aner ikke jeg, med mindre han har evne til å glede seg over rasende ansiktsuttrykk, for de har det vært mange av. Heldigvis har det vært mange blide ansikt også, smilende, glade, mens jeg har lekt "ikke-tråkk-på-strekene" bortover fortau, unngått kummelokk som bringer ulykke, og funnet en søt, herlig sommerkjole. Men kanskje innimellom roter det seg inn noen tankefulle uttrykk også, som lett kan forveksles med alvorlige, triste, overlegne og kalde, men de er altså som sagt bare tankefulle, for i blant er mennesker vanskelige å forstå. Det er så mye som blir sagt, men kanskje ligger svaret kanskje i det som ikke blir sagt? For i blant er ord bare ord, og det eneste som kan avklare er gjerning. Å si ord man ikke mener, eller kanskje mener, men ikke viser, eller å vise noe annet enn det man egentlig mener, det blir bare så mye styr. Og da er gjerning lettere å tro på. Iblant er en kald skulder et mye klarere tegn enn tusen varme ord.

torsdag, juni 09, 2005

Sjokokaffemelksukkerlakeisbitmiks

Den grønne depresjonen fra igår har nå gått over, takket være Hannahs fantastiske sjokokaffemelksukkerlakeisbitmiks som jeg slurper i meg mens jeg sitter i ensom majestet på Bokcafe-kontoret, og prøver å sortere ut hvilke ting som er absolutt nødvendige å gjøre i dag, og hvilke som kan vente litt.
De fornuftige tingene kan uten tvil vente en stund til. Og ting jeg virkelig ikke liker, og som jeg er littegranne redd for å gjøre. Å snakke med sjefen min er ganske skummelt. Ikke bare litt skummelt, ikke sånn skummelt som å snakke med enkelte på neuf, noe som igjen bringer meg over på det faktum at det å skulle løse mine små forvridde tankenøtter i fylla er en dødfødt ide. Så fra nå av skal jeg stort sett holde kjeft i fylla, ja kanskje generelt sett holde munnen min noen hakk mer lukket enn den vanligvis er, for ting har det med å vri seg i absurde retninger i det den logiske tanken i hjernen når tungespissen. Tungen min har det med å slenge på noen ekstra ord og vendinger, og gjerne hive de ordene jeg egentlig prøvde å få frem ned i halsen min, og der sitter de fast, slik at når jeg så senere prøver å forklare ting i edru tilstand, svelger jeg de ordene som burde kommet, og i stedet dukker nye, rare ord opp. Så fra nå av, null tull i fylla.
Men i alle fall, sjefer er merksnodige vesener. De er ikke noe særlig eldre enn oss, de er ikke noe bedre strukturerte enn oss, og de er i alle fall ikke mer seriøse enn oss, men likevel, å ha en alvorlig samtale med de er noe jeg stort sett unngår. Nå kan jeg ikke lenger unngå det. Jeg må ha en samtale. Men ikke i dag, kanskje en annen dag, når ikke solen skinner og alt er fint. Nifse samtaler passer på gråe dager, ikke dager hvor skjørtet leker i vinden, radioen spiller fine sanger og sola skinner.

onsdag, juni 08, 2005

Fargen grønn nå og i går

Det fantes en tid da ferie innebar å våkne tidlig, løpe barbeint ut i hagen hvor solen skinte, stupe kråke i gress som luktet godt, få grønske på alle klærne, for så å bli ropt inn til frokost på valtanen (skjønte aldri at altan og veranda var to forskjellige ord... )Og selvfølgelig, i denne idyllen var det også jordbær, rips, solbær, stikkelsbær, bjørnebær og bringebær til å putte rett i munnen, så min stakkars mor fortvilte over at noen timer uten ettersyn i hagen innebar flere kurver med skittentøy.
I dag innebærer ferien å tilbringe åtte timer ikledt grønne klær, smilende til de hylende ungene i barnevognene, småkrapylene som allerede er hyperaktive og likevel kjøper smågodt for over 40 kroner (Høybråten, hvor er du??) , tyggistyggende, mobilfnisende jenter, trøtte, slitne kvinner og menn i jobbantrekk som stresser ut av butikken, og gamle damer som teller pengene fem ganger bare for å være sikker på at de virkelig har fått det de skal, selv om køen vokser mer og mer og rullatoren deres ikke gjør passasjen i en allerede liten butikk større.

Hvorfor ville vi så veldig gjerne bli store?