Enkelte dagers morgener

Enkelte dager er det ikke superkjekt å stå opp. Enkelte dager frister det å bli mer under dyna enn andre. Årsakene til dette kan være mange. Enkelte dager er denne årsaken at vår kjære husvert enda ikke har satt på varmen i leiligheten, slik at den kalde, krispe morgenluften som siver inn gjennom det åpne vinduet virker ekstra nådeløs mot kalde tær. Andre dager kan det rett og slett være for tidlig, til og med for et utpreget a-menneske, til å løfte sitt ærede legeme ut av senga. Slike dager er det at vekkerklokken piper hvert fjerde minutt i over en halvtime, og gjerne skifter pipelyd underveis, fordi a-mennesket ikke treffer riktig knapp på klokken, men i stedet treffer knappen som endrer normal, digital pipelyd til en grusom versjon av en klassisk symfoni.
Enkelte dager inntreffer begge deler samtidig, dette er spesielt tilfelle om høsten, hvor studentlivet ennå får en til å være oppe lenge om kveldene, slik av kveldene gjerne blir til netter, og også til lyse morgener, skjønt siden det er høst er ikke morgenene så lyse lenger, men da kan jo hjemreisen utsettes enda lenger, til det blir lyst en gang senere på dagen. Når så dette a-mennesket endelig har hoppet opp av sengen, og med utseende til en eskimo vandrer rundt i leiligheten i sine duntøfler, ullgenser og joggebukse, er vel det verste over tenker du. Ikke helt. Som en normal gjennomsnittsperson, synes også dette a-mennesket at det er deilig å dusje om morgenen. Varmt, herlig vann får varmen i en kald og hurven kropp. Men før man kan komme seg i dusjen, må da de varme klærne av igjen, og en opplever igjen den kalde luften rett på kroppen. Gåsehuden spretter frem, og om noen sekunder vil tennene klapre fortere enn de beveger seg når en sluker maten når man har det travelt. Derfor hopper man inn i dusjen, og skrur på vannet. Enkelte dager er ikke dette lurt. Det vites ikke om disse enkelte dagene er et resultat av at en absurd mengde andre mennesker i bygget må ha funnet det nødvendig å dusje før klokken 07:00 om morgenen, og dermed tømt varmtvannstanken for alt det herlige, varme vannet, eller om man rett og slett har stått så tidlig opp at varmtvannstanken heller ikke er våken enda. Resultatet er i alle fall iskaldt vann. Og den temperaturen som i sommer, når man dyppet sitt legeme i sjø og vann, føltes sval og deilig, er nå ren tortur. Gåsehuden forverrer seg til ribbet høne. Fargen endrer seg fra blekhvit til nærmere blå, og tennene klaprer verre enn duracellkaninen trommer på den grusomme trommen sin. Siden kroppen er innsåpet, finnes det heller ingen nødutgang. Tell til tre, still deg under strålen, og la såpen renne av mens du kjenner lungene krympe seg, og pusten som kommer ut er små gisp. Etter dette er ikke baderommet så kaldt lenger.
Tilbake i eskimotrekket innser man at kjøkkenet heller ikke er så veldig varmt. Her finnes imidlertid løsningen nærmere enn man tror. Skru stekeovnen på 250 grader, og åpne døren. Litt etter litt siver varmen ut fra dette herlige mirakelet, og blandet med varmen som renner ned halsen i form av kaffe, begynner nå kroppen igjen å bli hvitrosa. At den absurde mengden med kaffe senere vil gjøre en svimmel og småkvalm, spesielt når man står i en overfylt trikk som er ubegripelig varm, spiller ingen rolle akkurat nå. Derfor går det ned både to og tre kopper kaffe før man føler seg klar for å starte dagen. At denne kaffedrikkingen tar tid, siden man gjerne ikke skal brenne av seg leppene, de er jo ganske kjekke å ha, fører til at en allerede forskjøvet timeplan forskyves enda mer. Og siden man, som et av priviliegiene en har som a-menneske, ønsker å ha god tid til frokosten, og nyte sin "stille halvtime", med aviser og sudoku, blir dagen satt ytterligere på vent. Til slutt må man likevel tusle tilbake til badet, hive på seg dagens ansikt, pusse tennene og tungen, som etter litt for mye kaffe nok bør børstes utrolig grundig, gul tunger er ikke helt lekkert. Så er det bare å komme seg i klærne, pakke sekken, og tusle mot trikken, som går i det øyeblikk du runder hjørnet ved Tullins café, dette skjer hver gang, og er ingen ting å gjøre med. Dermed kommer man for sent på skolen, og det er ingen vits i å gå til det seminaret man sto opp så tidlig for å gå til. Enkelte dager burde man bare innse dette, og skru AV vekkerklokken, i stedet for å sette den på UTSETT. Enkelte dager misunner man de med litt mindre pliktfølelse, som ikke får dårlig samvittighet av ikke å være på alle seminar.
Enkelte dager sitter man på skolen en tidlig morgen, men litt for sent til et seminar, og ønsker bare at man visste at a-mennesker også iblant er b-mennesker, og at b-mennesker iblant har det bedre enn de optimistiske a-menneskene som likevel får like lite gjort som de som kommer på skolen flere timer senere.

Alltid på vei til et annet sted

Det er merkelig hvor fort ting endrer seg. Bensinpriser, politiske synspunkt, årstidene, ja, egentlig det meste. Plutselig er det skolestart, STUDiO er over og jeg ligger allerede to uker etter med lesingen. I tillegg skulle jeg gjerne vært et helt annet sted enn det stedet jeg er, en følelse som kommer stort sett flere ganger om dagen. Sitter jeg på seminar skulle jeg gjerne vært ute og jogget en tur, drikker jeg kaffe på Trygve burde jeg sittet på lesesalen og fokusert på Melville, Hawthorne og deres synspunkt på menneskets innvirkning på samfunnet, og samfunnets innvirkning på mennesket. Selv er jeg egentlig mer fascinert at menneskers effekt på andre mennesker. Enkelte mennesker får andre mennesker til å sitte syv timer på tog hver vei til og fra byen med de sju fjell, og samtidig får andre mennesker enkelte mennesker til å lengte etter regnfulle dager, pingviner og forkjølelsesfremkallende vind som vrenger favorittparaplyen på en-to-tre. Det mest fascinerende er likevel at iblant når to mennesker møtes, er det ingen steder de heller ville vært en akkurat der, akkurat da....