Sjokokaffemelksukkerlakeisbitmiks

Den grønne depresjonen fra igår har nå gått over, takket være Hannahs fantastiske sjokokaffemelksukkerlakeisbitmiks som jeg slurper i meg mens jeg sitter i ensom majestet på Bokcafe-kontoret, og prøver å sortere ut hvilke ting som er absolutt nødvendige å gjøre i dag, og hvilke som kan vente litt.
De fornuftige tingene kan uten tvil vente en stund til. Og ting jeg virkelig ikke liker, og som jeg er littegranne redd for å gjøre. Å snakke med sjefen min er ganske skummelt. Ikke bare litt skummelt, ikke sånn skummelt som å snakke med enkelte på neuf, noe som igjen bringer meg over på det faktum at det å skulle løse mine små forvridde tankenøtter i fylla er en dødfødt ide. Så fra nå av skal jeg stort sett holde kjeft i fylla, ja kanskje generelt sett holde munnen min noen hakk mer lukket enn den vanligvis er, for ting har det med å vri seg i absurde retninger i det den logiske tanken i hjernen når tungespissen. Tungen min har det med å slenge på noen ekstra ord og vendinger, og gjerne hive de ordene jeg egentlig prøvde å få frem ned i halsen min, og der sitter de fast, slik at når jeg så senere prøver å forklare ting i edru tilstand, svelger jeg de ordene som burde kommet, og i stedet dukker nye, rare ord opp. Så fra nå av, null tull i fylla.
Men i alle fall, sjefer er merksnodige vesener. De er ikke noe særlig eldre enn oss, de er ikke noe bedre strukturerte enn oss, og de er i alle fall ikke mer seriøse enn oss, men likevel, å ha en alvorlig samtale med de er noe jeg stort sett unngår. Nå kan jeg ikke lenger unngå det. Jeg må ha en samtale. Men ikke i dag, kanskje en annen dag, når ikke solen skinner og alt er fint. Nifse samtaler passer på gråe dager, ikke dager hvor skjørtet leker i vinden, radioen spiller fine sanger og sola skinner.