Sol, røde, kokte tomater og øl...

Er det noe som er like sikkert som at det er eksamen om nøyaktig 5 dager og 17,5 timer, så er det det at sola kommer til å skinne uavbrutt til jeg stabber meg ut av gymsalen på Universitetet fredag med et ansikt som vil få folk til å tro at pesten herjer inne i salen. Skjønt, det hvite ansiktet vil jo være en fin kontrast til det hummerrøde, kokte tomater-aktige ansiktet jeg hadde på genfors for Bokcafeen igår...
Linda har lært seg et par ting mens hun har jobbet på Neuf, én av dem er å ikke fortelle folk med sceneskrekk at de faktisk må reise seg og prate foran mennesker. Ikke så mange mennesker, ikke skumle mennesker, faktisk var alle som var der inne ganske så kjente, så de fortjener vel ikke den kalde karakteristikken mennesker, men de satt der i alle fall. Og jeg liker ikke å prate. Jo, det gjør jeg. Jeg elsker å prate, og kan sikkert prate høl i hodet på de fleste, men i alle fall, useriøs samtale er koselig, ikke "jeg-skal-si-noe-lurt-nå-her"monolog. Jeg trodde virkelig jeg var ferdig med å rødme. I alle fall sånn ganske, for det har ikke skjedd på så veldig lenge, men Neuf har fått fargen til å blomstre opp i meg igjen.. Nå er ikke rødming alltid så ille, hos enkelte er det vel ganske sjarmerende med litt svak farge i kinnene, kledelig beskjedenhet, er det ikke det enkelte kaller det? Noe helt annet er det med den rødmen som starter i kinnene, brenner seg videre utover hele ansiktet, til ørene, halsen, ja, til hodebunnen. Den slutter aldri, og eventuell vifting med ark, blad, bøker, hender eller hva man enn har til rådighet hjelper svært lite. Heldigvis finnes det noe på Neuf som det ikke fantes på videregående, og som alltid kan kjøle en ned: ØL :)