Mandagsangst

Mandagsangst: Den angsten man har på mandager, fordi man rett og slett var for sliten til å ha den på søndagen. Ofte har også mesteparten av søndagen blitt sovet bort, etter hard kveld/natt lørdagen. M.a.o. forsinket fylleangst. I dag forsterkes angsten av det faktum at jeg i kveld muligens treffer på de jeg sannsynligvis var sammen med på lørdagen, og ikke har noen som helst anelse om hva husker. Håpet er at det i de flestes hoder finnes et sort hull, som bare utvider og utvider seg i tidsomkrets. Et lite problem er det at det som hodene kanskje fortrenger, husker kameraene alt for godt. Akkurat nå hater jeg fotoapparater. Fotoapparater er stødige maskiner som ikke føler for å finne på noe fanteri, men stort sett bare skildrer ting akkurat som de er, eller i alle fall slik de mener at ting var. Hva vår hjerne mener om den samme tingen spiller ingen rolle, for av en eller annen grunn har kameraene blitt tillagt mye mer troverdighet enn hjernen. Skummelt egentlig, maskiner har alt for mye makt i hverdagen. Tenk bare på det faktum at ølkranene spyr ut skum. Spesielt bayerkranen. Siden jeg begynte i Bokcafeen har vi hatt et elsk/hatforhold. Og jeg er den underdanige. Klapp på siden og kommentarer som "søte, snille maskina, ikke lag så mye skum nå..." er det som må til om jeg har oversett den for lenge. Da er den så sint at fråden står ut av munnen på den. Og noen hevder at maskiner ikke har sjel?