Enkelte dagers morgener

Enkelte dager er det ikke superkjekt å stå opp. Enkelte dager frister det å bli mer under dyna enn andre. Årsakene til dette kan være mange. Enkelte dager er denne årsaken at vår kjære husvert enda ikke har satt på varmen i leiligheten, slik at den kalde, krispe morgenluften som siver inn gjennom det åpne vinduet virker ekstra nådeløs mot kalde tær. Andre dager kan det rett og slett være for tidlig, til og med for et utpreget a-menneske, til å løfte sitt ærede legeme ut av senga. Slike dager er det at vekkerklokken piper hvert fjerde minutt i over en halvtime, og gjerne skifter pipelyd underveis, fordi a-mennesket ikke treffer riktig knapp på klokken, men i stedet treffer knappen som endrer normal, digital pipelyd til en grusom versjon av en klassisk symfoni.
Enkelte dager inntreffer begge deler samtidig, dette er spesielt tilfelle om høsten, hvor studentlivet ennå får en til å være oppe lenge om kveldene, slik av kveldene gjerne blir til netter, og også til lyse morgener, skjønt siden det er høst er ikke morgenene så lyse lenger, men da kan jo hjemreisen utsettes enda lenger, til det blir lyst en gang senere på dagen. Når så dette a-mennesket endelig har hoppet opp av sengen, og med utseende til en eskimo vandrer rundt i leiligheten i sine duntøfler, ullgenser og joggebukse, er vel det verste over tenker du. Ikke helt. Som en normal gjennomsnittsperson, synes også dette a-mennesket at det er deilig å dusje om morgenen. Varmt, herlig vann får varmen i en kald og hurven kropp. Men før man kan komme seg i dusjen, må da de varme klærne av igjen, og en opplever igjen den kalde luften rett på kroppen. Gåsehuden spretter frem, og om noen sekunder vil tennene klapre fortere enn de beveger seg når en sluker maten når man har det travelt. Derfor hopper man inn i dusjen, og skrur på vannet. Enkelte dager er ikke dette lurt. Det vites ikke om disse enkelte dagene er et resultat av at en absurd mengde andre mennesker i bygget må ha funnet det nødvendig å dusje før klokken 07:00 om morgenen, og dermed tømt varmtvannstanken for alt det herlige, varme vannet, eller om man rett og slett har stått så tidlig opp at varmtvannstanken heller ikke er våken enda. Resultatet er i alle fall iskaldt vann. Og den temperaturen som i sommer, når man dyppet sitt legeme i sjø og vann, føltes sval og deilig, er nå ren tortur. Gåsehuden forverrer seg til ribbet høne. Fargen endrer seg fra blekhvit til nærmere blå, og tennene klaprer verre enn duracellkaninen trommer på den grusomme trommen sin. Siden kroppen er innsåpet, finnes det heller ingen nødutgang. Tell til tre, still deg under strålen, og la såpen renne av mens du kjenner lungene krympe seg, og pusten som kommer ut er små gisp. Etter dette er ikke baderommet så kaldt lenger.
Tilbake i eskimotrekket innser man at kjøkkenet heller ikke er så veldig varmt. Her finnes imidlertid løsningen nærmere enn man tror. Skru stekeovnen på 250 grader, og åpne døren. Litt etter litt siver varmen ut fra dette herlige mirakelet, og blandet med varmen som renner ned halsen i form av kaffe, begynner nå kroppen igjen å bli hvitrosa. At den absurde mengden med kaffe senere vil gjøre en svimmel og småkvalm, spesielt når man står i en overfylt trikk som er ubegripelig varm, spiller ingen rolle akkurat nå. Derfor går det ned både to og tre kopper kaffe før man føler seg klar for å starte dagen. At denne kaffedrikkingen tar tid, siden man gjerne ikke skal brenne av seg leppene, de er jo ganske kjekke å ha, fører til at en allerede forskjøvet timeplan forskyves enda mer. Og siden man, som et av priviliegiene en har som a-menneske, ønsker å ha god tid til frokosten, og nyte sin "stille halvtime", med aviser og sudoku, blir dagen satt ytterligere på vent. Til slutt må man likevel tusle tilbake til badet, hive på seg dagens ansikt, pusse tennene og tungen, som etter litt for mye kaffe nok bør børstes utrolig grundig, gul tunger er ikke helt lekkert. Så er det bare å komme seg i klærne, pakke sekken, og tusle mot trikken, som går i det øyeblikk du runder hjørnet ved Tullins café, dette skjer hver gang, og er ingen ting å gjøre med. Dermed kommer man for sent på skolen, og det er ingen vits i å gå til det seminaret man sto opp så tidlig for å gå til. Enkelte dager burde man bare innse dette, og skru AV vekkerklokken, i stedet for å sette den på UTSETT. Enkelte dager misunner man de med litt mindre pliktfølelse, som ikke får dårlig samvittighet av ikke å være på alle seminar.
Enkelte dager sitter man på skolen en tidlig morgen, men litt for sent til et seminar, og ønsker bare at man visste at a-mennesker også iblant er b-mennesker, og at b-mennesker iblant har det bedre enn de optimistiske a-menneskene som likevel får like lite gjort som de som kommer på skolen flere timer senere.

Alltid på vei til et annet sted

Det er merkelig hvor fort ting endrer seg. Bensinpriser, politiske synspunkt, årstidene, ja, egentlig det meste. Plutselig er det skolestart, STUDiO er over og jeg ligger allerede to uker etter med lesingen. I tillegg skulle jeg gjerne vært et helt annet sted enn det stedet jeg er, en følelse som kommer stort sett flere ganger om dagen. Sitter jeg på seminar skulle jeg gjerne vært ute og jogget en tur, drikker jeg kaffe på Trygve burde jeg sittet på lesesalen og fokusert på Melville, Hawthorne og deres synspunkt på menneskets innvirkning på samfunnet, og samfunnets innvirkning på mennesket. Selv er jeg egentlig mer fascinert at menneskers effekt på andre mennesker. Enkelte mennesker får andre mennesker til å sitte syv timer på tog hver vei til og fra byen med de sju fjell, og samtidig får andre mennesker enkelte mennesker til å lengte etter regnfulle dager, pingviner og forkjølelsesfremkallende vind som vrenger favorittparaplyen på en-to-tre. Det mest fascinerende er likevel at iblant når to mennesker møtes, er det ingen steder de heller ville vært en akkurat der, akkurat da....

I en tynn tråd

Utsikt fra toppen av J�nshorn

Tiden jeg har tilbrakt i Oslo har ført til at oppfatningen av hva et fjell er har blitt en smule endret. Nå skal ikke topografien i Oslo-området få hele skylden for dette, min egen latskap har vel hatt litt å si den også. Det er befriende herlig å si jeg har vært på fjelltur bare jeg har tuslet meg (med eller uten sofa) opp på en av de trivlige kollene som ligger i komfort-avstand fra Oslo sentrum.
På lørdag skulle det imidlertid bevises at vi fremdeles er sunnmøringer, så Benedikte og jeg satt oss med godt mot inn i golfen, og kjørte til Barstadvika. Første problem oppsto da vi ikke kunne finne parkeringsplassen alle sa var så lett å finne. Etter å ha kjørt Erdalen rundt, snakket med et par gamle gubber som sto midt i slåtten og hatt telefonkonferanser med våre kjære fedre, noen som i seg selv ikke var lett, siden dekningen nede i dalen kun er beregnet på nødanrop (noe vi absolutt mente våre oppringninger burde regnes som) fant vi til slutt grusplassen hvor bilen kunne stå. Sekkene ble hentet frem, solbrillene plassert på nesen, og vi var i gang. Opp bakkene i det som der og da føltes som en tropisk regnskog gikk det radigt, men det var nok likevel et lettelsens sukk som ble trukket da vi endelig kom oss ovenfor skoggrensa, og kunne kjenne vinden kjøle oss ned. Som de konkurransevesenene vi er, ble det likevel ikke tid til noen pause der. Turen var beskrevet som en åtte-timers tur, men vi anså jo oss selv som godt vante fjellfolk (som sagt, å ha tilbragt litt for mye tid i Oslo ødelegger selvinnsikten...), så dette skulle gå raskt unna. Opp til stenbenkene mellom Ramoen og Jønshornet tok det oss to timer, så vi regnet med at resten av turen skulle gå minst like fort unna, nå var det jo kun selve klatringen igjen...
Glemte jeg å nevne høydeskrekk? Benedikte hadde aldri vært på Jønshornet før, mens jeg hadde vært der en gang for noen år siden, så ingen av oss var sikre på hvordan det egentlig så ut. Hun hadde heller ikke høydeskrekk, mente hun, men en smule angst hadde hun nok arvet av moren sin. Vel, høydeskrekk og angst viste seg å være to alen av samme stykke. Nå var det ikke lenger snakk om å følge en sti rolig oppover, her var det å klatre fra sten til sten, høyt oppover, uten sikkerhetsnett. Så lenge vi levde etter den fornuftige regelen om ikke å se oss tilbake gikk det jo greit, men så kom vi til tråden. Tråden, som vel teoretisk sett kalles et tau, var rød, tynn, og med fem knuter på. Den hang ned en bratt passasje, som et tydelig hint om at dette var stedet vi skulle opp. Som den dyktige speiderleder jeg er, var jeg betryggende og rolig så lenge Benedikte klatret opp, sa at dette gikk bra ja, tenk hvor mange som hadde gjort det før henne, og nå var hun straks oppe, bare litt til nå så... Dermed kom hun seg opp. Jeg grep tak i tauet, og kikket samtidig bak meg. Det var LAAAAANGT ned. Og tauet var utrolig tynt, og glatt, og vinglete, og.. Svetten silte av meg, og jeg har aldri hatt så lyst til å gråte i panikk som da jeg sto midt i "veggen", og ikke fant fotfeste. Kom meg verken opp eller ned. De beroligende ordene fra Benedikte føltes som en hån, og sinnet mitt ble rettet mot henne, jeg hadde absurd lyst til å skjelle henne loddrett ut, og si at dette visste hun ingen ting om, en smule ironisk siden hun akkurat selv hadde stått der, men hjernen tenker ikke klart når jeg er stresset. Jeg klarte til slutt å puste dypt og hale meg opp. Etter dette gikk egentlig resten som en lek, og vi kom oss til toppen, SÅÅÅ stolte. Derifra ble det på ny telefonkonferanse til våre kjære fedre, for vi skulle ikke for alt i verden ned samme veien. Hvor fælt er det ikke da å få beskjed om at det ikke er andre muligheter? Desperasjonen var så sterk at vi vurderte å tilkalle redningshelikopter, men vi innså at det var lite sannsynlig at angstanfall ville være god nok grunn.
Av denne grunn ble vi sittende en stund på toppen, et sted jeg heller ikke likte så godt egentlig. Om dere sjekker bildesiden min finnes det bilder av oss på toppen der, jeg står i en sprekk mellom to steiner og tviholder fast i de, fordi jeg syntes det var grusomt langt ned på alle sider av toppen. Det angstfylte, stive smilet som er klistret på ansiktet mitt sier vel alt om hvor lenge det er til neste gang jeg skal opp på en slik høyde....
Men vi kom oss ned igjen til slutt, mørbankede, solbrente og utrolig slitne. Hva vi gjorde deretter? Det eneste vi kan gjøre i Ålesund på en lørdagskveld, vorspiel-byen-nachspiel ;)
Så jeg kan kanskje forlate Oslo, men oslo-mentaliteten forlater ikke meg, er det fest så er det fest....

I'm in a Ålesund state of mind

Det regner. I natt yrte det. Små lette dråper kilte meg på nesen. Da jeg var liten trodde jeg det var slik vi fikk fregner. Små prikninger, stikk nesten, men det er deilig. Ikke tunge, store dråper som knuses mot asfalten, renner i strømmer nedover gatene og gjør sko og sokker våte. Bare lekende, kilende prikker som fester seg som perler på klærne. Da gjør det ikke noe å stå i drosjekø klokken tre om natten. Summingen av fremmede og kjente stemmer rundt meg, alle hilsenene, oppdateringene, musikken, ropingen og stresset som kommer når venner ses igjen etter et halvt år, alt forsvinner, mens jeg en lys sommernatt stirrer mot fjellene, og regnet og en trygg arm rundt livet forteller meg det som ennå ikke har gått opp for meg. Jeg er hjemme igjen.

Fri som (dritt)fuglen

Enkelte dager er fantastiske. I går jobbet jeg min aller siste dag på Kiwi, og kan vel nå egentlig høylytt få uttrykke alle de undertrykte frustasjonene mine.
Hvem er egentlig disse menneskene som fem på syv om morgenen står utenfor døren, med sekk på ryggen, klar til å storme inn (skjønt storme er vel en smule innviklet siden personene stort sett alltid er avhengige av minst én stokk å støtte seg på...) for å finne mest mulig gratis varer? Og hvorfor i alle dager orker de? Er det en slags konkurranse samlerne seg i mellom, om å se hvem som klarer å hamstre inn mest utgått mat? Jeg tror virkelig hamster er stikkordet her. Akkurat som hamstre hamstrer mat i de store kinnene sine, hamstrer disse vandrende skjelettene gratis mat til å fylle den løse huden sin med. I blant drømmer jeg om leilighetene til disse menneskene, hvor alle plastposer ligger sirlig brettet til små firkanter under kjøkkenbenken, og kjøleskapet inneholder 21 pakker med fenalåravskjær, 6 yoghurter, 13 brie og 3 pakker kjøttdeig. Grøss.
Og apropos masse mat, jeg er blitt bæsjet på idag. Ikke bare litt, ikke en spurvebæsj, om den virkelig er så liten som uttrykket om at "hun spiser som en spurv" skulle tilsi, men utrolig masse. Jeg er overbevist om at det var en flodhestfugl som satt der oppe i treet, og siktet. Fuglen er ond. Sitter der oppe, vipper så pent på grenen, synger fine sanger som får meg i godt humør, luller meg inn i falsk trygghet, og så : SPLATT!!!!! Ikke rett før jeg er under treet, eller rett etter jeg har passert, men akkurat i det lille sekundet jeg går under grenen, SPLATT. Det finnes ikke noe bedre ord enn SPLATT akkurat nå. For det var den lyden. SPLATT. Og en svær kladas landet på armen min. SPLATT. Utover toppen min, posen jeg hadde i hånden, overarmen, skulderen og underarmen. Og selvfølgelig, når noe slikt skjer, er det eneste i nærheten som jeg kan bruke til å tørke av bæsjen med brennesle-blad. Jeg måtte gå resten av veien til neuf med bæsj på armen. Lekkert, eller hva?
Men dette er historie. I dag er jeg fri, og jeg følte meg virkelig på en god opptur her, sola skinte, og jeg har nesten fått erstattet alle de tingene jeg mistet da en drittsekk stjal veska mi på Norwegian Wood nachspielet, hvor dumme, naive meg hadde vært litt uoppmerksom. Hva den idioten som stjal veska mi kan glede seg over aner ikke jeg, med mindre han har evne til å glede seg over rasende ansiktsuttrykk, for de har det vært mange av. Heldigvis har det vært mange blide ansikt også, smilende, glade, mens jeg har lekt "ikke-tråkk-på-strekene" bortover fortau, unngått kummelokk som bringer ulykke, og funnet en søt, herlig sommerkjole. Men kanskje innimellom roter det seg inn noen tankefulle uttrykk også, som lett kan forveksles med alvorlige, triste, overlegne og kalde, men de er altså som sagt bare tankefulle, for i blant er mennesker vanskelige å forstå. Det er så mye som blir sagt, men kanskje ligger svaret kanskje i det som ikke blir sagt? For i blant er ord bare ord, og det eneste som kan avklare er gjerning. Å si ord man ikke mener, eller kanskje mener, men ikke viser, eller å vise noe annet enn det man egentlig mener, det blir bare så mye styr. Og da er gjerning lettere å tro på. Iblant er en kald skulder et mye klarere tegn enn tusen varme ord.

Sjokokaffemelksukkerlakeisbitmiks

Den grønne depresjonen fra igår har nå gått over, takket være Hannahs fantastiske sjokokaffemelksukkerlakeisbitmiks som jeg slurper i meg mens jeg sitter i ensom majestet på Bokcafe-kontoret, og prøver å sortere ut hvilke ting som er absolutt nødvendige å gjøre i dag, og hvilke som kan vente litt.
De fornuftige tingene kan uten tvil vente en stund til. Og ting jeg virkelig ikke liker, og som jeg er littegranne redd for å gjøre. Å snakke med sjefen min er ganske skummelt. Ikke bare litt skummelt, ikke sånn skummelt som å snakke med enkelte på neuf, noe som igjen bringer meg over på det faktum at det å skulle løse mine små forvridde tankenøtter i fylla er en dødfødt ide. Så fra nå av skal jeg stort sett holde kjeft i fylla, ja kanskje generelt sett holde munnen min noen hakk mer lukket enn den vanligvis er, for ting har det med å vri seg i absurde retninger i det den logiske tanken i hjernen når tungespissen. Tungen min har det med å slenge på noen ekstra ord og vendinger, og gjerne hive de ordene jeg egentlig prøvde å få frem ned i halsen min, og der sitter de fast, slik at når jeg så senere prøver å forklare ting i edru tilstand, svelger jeg de ordene som burde kommet, og i stedet dukker nye, rare ord opp. Så fra nå av, null tull i fylla.
Men i alle fall, sjefer er merksnodige vesener. De er ikke noe særlig eldre enn oss, de er ikke noe bedre strukturerte enn oss, og de er i alle fall ikke mer seriøse enn oss, men likevel, å ha en alvorlig samtale med de er noe jeg stort sett unngår. Nå kan jeg ikke lenger unngå det. Jeg må ha en samtale. Men ikke i dag, kanskje en annen dag, når ikke solen skinner og alt er fint. Nifse samtaler passer på gråe dager, ikke dager hvor skjørtet leker i vinden, radioen spiller fine sanger og sola skinner.

Fargen grønn nå og i går

Det fantes en tid da ferie innebar å våkne tidlig, løpe barbeint ut i hagen hvor solen skinte, stupe kråke i gress som luktet godt, få grønske på alle klærne, for så å bli ropt inn til frokost på valtanen (skjønte aldri at altan og veranda var to forskjellige ord... )Og selvfølgelig, i denne idyllen var det også jordbær, rips, solbær, stikkelsbær, bjørnebær og bringebær til å putte rett i munnen, så min stakkars mor fortvilte over at noen timer uten ettersyn i hagen innebar flere kurver med skittentøy.
I dag innebærer ferien å tilbringe åtte timer ikledt grønne klær, smilende til de hylende ungene i barnevognene, småkrapylene som allerede er hyperaktive og likevel kjøper smågodt for over 40 kroner (Høybråten, hvor er du??) , tyggistyggende, mobilfnisende jenter, trøtte, slitne kvinner og menn i jobbantrekk som stresser ut av butikken, og gamle damer som teller pengene fem ganger bare for å være sikker på at de virkelig har fått det de skal, selv om køen vokser mer og mer og rullatoren deres ikke gjør passasjen i en allerede liten butikk større.

Hvorfor ville vi så veldig gjerne bli store?

Eksamensferdig

Eller, egentlig ikke. Har tross alt igjen en liten totimerseksamen den 27. mai, og en innleveringsoppgave, men akkurat i dag narrer jeg meg selv til å tro at jeg er ferdig. Da har nemlig Mia og jeg en GOD grunn til å drikke øl ikveld ;)

Enda et dikt, tror jeg er litt tilbake på ungdomsskolen ja...

Burde lest til eksamen, burde gjort noe fornuftig, i stedet forelsker jeg meg i ordene...

Amor Fati

Ikke som en cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet;
Amor Fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg anderledes.
Intet ønsker jeg forandret.
~André Bjerke~

As long as you can still be disappointed, you're still young

Amøbetroll!!!
I blant har jeg gode ideer, som å lage mine egne stygge ord, som ikke er så stygge som de ordene jeg egentlig har lyst til å si. Om amøbetroll er en god ide, gjenstår å se. Men det har i alle fall en dobbelthet i seg, mindre enn det meste, og samtidig skummelt, ondt, stygt og mindre intelligent. Så amøbe og troll har i alle fall en ting til felles, lite intelligens.
Jeg er sint og deppa. Sint på meg selv, fordi jeg tillater meg å bli skuffa og lei meg over noe jeg egentlig har visst lenge, men bare ignorert. Deppa, fordi jeg nå vet det jeg har prøvd å ignorere en stund, og i blant gjør sannheten mer vondt enn den burde.
"Ye shall know the truth, and the truth shall make you free"
Iblant får sannheten oss til å mentalt flytte oss tilbake til ungdomsskolen, og jeg vil ikke akkurat kalle tiden på ungdomsskolen for en tid hvor jeg følte meg fri. Om jeg hadde blitt betalt en million ville jeg ikke dratt tilbake til den tiden, hvor usikkerheten på ens egen verdi var sikrere enn noe annet. Men nå er jeg tilbake der, enten jeg vil det eller ikke....

Fint dikt

Jeg fant da det fine diktet jeg trengte idag. Bestevenninner er gode å ha, de skjønner som oftest hva som skal til..

Livet

Jag, min egen fånge, säger så:
livet är icke våren, klädd i ljusgrön sammet,
eller en smekning, den man sällan får,
livet är icke ett beslut att gå eller två vita armar, som hålla en kvar.
Livet är den trånga ringen som håller oss fången,
den osynliga kretsen, vi aldrig överträda,
livet är den nära lyckan som går oss förbi,
och tusende steg vi icke förmå oss att göra.
Livet är att förakta sig själv
och ligga orörlig på botten av en brunn
och veta att solen skiner där uppe
och gyllene fåglar flyga genom luften
och de pilsnabba dagarna skjuta förbi.
Livet är att vinka ett kort farväl och gå hem och sova...
Livet är att vara en främling för sig själv
och en ny mask för varje annan som kommer.
Livet är att handskas vårdslöst med sin egen lycka
och att stöta bort det enda ögonblicket,
livet är att tro sig vara svag och icke våga.
~Edith Södergran~

Jeg hadde helt glemt hvor nydelige dikt hun skriver, ungdomsskolefavoritten min har nå fått plass ved siden av sengen igjen :)

They're only little tears darling, let them spill

Enkelte dager har man en gråteklump i magen. I dag er enkelte dager. Det finnes ingen grunn, ingen unnskyldning, ingen forklaring. Det er en tung, ekkel klump i magen min. Den kommer til å ligge der en stund, bli tyngre og tyngre, og i det øyeblikk noen sier noe hardt til meg, kommer tårene til å stå i øynene mine. Eller kanskje noen sier noe fint til meg. Eller jeg hører en nydelig sang, eller leser et fint dikt, eller bare tenker. Tenker rare, triste, melankolske tanker. Tårene vil komme.

Sol, røde, kokte tomater og øl...

Er det noe som er like sikkert som at det er eksamen om nøyaktig 5 dager og 17,5 timer, så er det det at sola kommer til å skinne uavbrutt til jeg stabber meg ut av gymsalen på Universitetet fredag med et ansikt som vil få folk til å tro at pesten herjer inne i salen. Skjønt, det hvite ansiktet vil jo være en fin kontrast til det hummerrøde, kokte tomater-aktige ansiktet jeg hadde på genfors for Bokcafeen igår...
Linda har lært seg et par ting mens hun har jobbet på Neuf, én av dem er å ikke fortelle folk med sceneskrekk at de faktisk må reise seg og prate foran mennesker. Ikke så mange mennesker, ikke skumle mennesker, faktisk var alle som var der inne ganske så kjente, så de fortjener vel ikke den kalde karakteristikken mennesker, men de satt der i alle fall. Og jeg liker ikke å prate. Jo, det gjør jeg. Jeg elsker å prate, og kan sikkert prate høl i hodet på de fleste, men i alle fall, useriøs samtale er koselig, ikke "jeg-skal-si-noe-lurt-nå-her"monolog. Jeg trodde virkelig jeg var ferdig med å rødme. I alle fall sånn ganske, for det har ikke skjedd på så veldig lenge, men Neuf har fått fargen til å blomstre opp i meg igjen.. Nå er ikke rødming alltid så ille, hos enkelte er det vel ganske sjarmerende med litt svak farge i kinnene, kledelig beskjedenhet, er det ikke det enkelte kaller det? Noe helt annet er det med den rødmen som starter i kinnene, brenner seg videre utover hele ansiktet, til ørene, halsen, ja, til hodebunnen. Den slutter aldri, og eventuell vifting med ark, blad, bøker, hender eller hva man enn har til rådighet hjelper svært lite. Heldigvis finnes det noe på Neuf som det ikke fantes på videregående, og som alltid kan kjøle en ned: ØL :)

Alle Festers Mor er ikke morra mi!!!

Hadde hun vært det, hadde det vel vært en smule sympati å hente hos henne når jeg lå hjemme og var syk. Neinei, ikke syk MENS AFM foregikk, da tilbrakte jeg mye spennende tid med å passe på garderoben til en smule berusede mennesker, eller stirre på en veldig fin dør sammen med Mia, og heller ikke syk på nachspielet, etter at vi hadde kostet, vasket, flyttet møbler og sett gutter være menn(les:bære tunge barer). Nachspielet varte til den sene morgen, og har nok mye skyld for at jeg ikke forlot senga før i dag. Nachspiel er underholdende greier, i alle fall når egentlig å lukte på korken til en ølflaske hadde vært nok, men vi likevel drikker masse deilig, kaldt øl til hodene våre snurrer rundt og rundt, og dette kombineres med å bli båret med hodet ned av Ola, og deretter snurret flere ganger rundt av Håvard i en fredsdans mellom "by" og "land" (en vanlig konfliktsone på vestlandet...), hodet mitt sluttet ikke å spinne før sånn ca. nå...
Toppen av det hele var intervju med mulige kommende samboere, klokka seks søndag ettermiddag. Ikke noe galt med noen av dem, for all del, men når jeg satt der og ristet av kulde, hadde en hodepine av dimensjoner og alle muskler i kroppen verket, var jeg ikke svært nådig når de satt lenger enn en halvtime på intervjuet. Etter at den siste var ute av huset klokka ti, la jeg meg skjelvende i senga, og har siden det ikke sett noe til verden før i dag. Vel, ser ikke ut som så mye har endret seg :)
Til Mia: sorry, skulle vært der i går...men fylla får ha skylda, om enn på en indirekte, senettervirkningsmåte.. Vi tar det igjen :)

Den dagen jeg kommer meg hjem fra Neuf etter kun én øl skal jeg skaffe en gardintrapp, klatre opp på øverste trinn og sette et stort kryss i taket... Risikoen for å få et erstatningskrav eller trussel om inndraging av depositum for hærverk på leiligheten er vel ganske stor, men et bedre tegn på selvdisiplin enn et stort, svart kryss i taket tror jeg ikke finnes.
Ja, jeg skulle bare drikke én liten øl på Neuf sammen med Ann Iren i går. Men skal slikt skje, kan for det første ingen ha bursdag. For det andre bør det heller ikke være et tilbud om fest med gratis mat og drikke i kjelleren, og det bør ikke finnes ubenyttede stengepils i mitt navn oppe i Stry. Da er ting dømt til å gå galt. Når jeg i tillegg var sliten etter et oppgavehelvete av dimensjoner, ja, da er ikke veien lang til litt fyll...
Klokka var vel rundt fire når jeg endelig krabbet inn døra til min kjære leilighet. Og siden ordet er krabbet, er det vel ingen som tviler på at en gardintrapp var svært lite aktuelt i natt.
Klokka åtte ringte vekkerklokken min, det finnes ikke noe bedre enn å høre kjente, kjære melodier voldtatt av en skikkelig dårlig datagjengivelse. Ni var jeg på skolen, og innså at jeg fremdeles var full. Oppgaven skal inn. Jada, vi er så motiverte så.. To timer med apatisk stirring på skjermen fikk meg til å innse at hodet mitt var dynket i alkohol enda. Og mens de sure stoffene sakte seg ut av hodet, rant fylleangsten inn. Hva gjorde jeg på i går?? Ikke at jeg ikke husker hva jeg gjorde på i går, men jeg skjønner ikke bare hvorfor.
Mia har en teori om at huset Neuf er en sone der normale, moralske verdier oppheves i det øyeblikk vi går innenfor døren. Mia er en klok jente.
Så mens hodet mitt sakte snurrer rundt, og enkelte ansikt flimrer veldig nærme forbi, skriver jeg "Når så Ariel velger å gi avkall på sin havfrueskikkelse, gir hun da også avkall på sin guddommelighet? I det opprinnelige eventyret var det ønsket om en udødelig sjel som var en av årsakene til at havfruen ville bli menneske. I adaptasjonen gir derimot Ariel avkall på sin gudestatus for å bli menneske og oppleve kjærligheten. Med andre ord er dagens havfruer mer innstilt på å ofre alt for å oppnå lykke, i stedet for å ofre alt for å oppnå frelse, som den opprinnelige havfruen valgte?"
Den som roper i skogen får svar...

Fredag og fridag og frødag

Fredager er egentlig de beste i hele uka. Etter tre timer koseseminar hvor jeg roter meg langt tilbake til barndommen mens vi ser Fyrtøiet, Prinsessen på erten og andre eventyr, lokker sola meg ut på Fredrikkeplassen. Her spiser vi is og kjenner at det ikke er lenge til det er ferie. Og egentlig er fredagen begynnelsen på miniferien kalt helg, hvor vi ikke rører skolebøker eller noe slitsomt, men bare nyter det å ha fri. Fredager er jo også egentlig fri, for vi kaller ikke noe vi gleder oss til for slit, egentlig. Ikke enda i alle fall. Så egentlig har jeg hatt fri hele dagen, men det nærmer seg slutt nå. Den suspekte butleren har sneket seg inn på meg. Og jeg vet at han ikke kommer til å slippe taket i løpet av helga. Heller ikke stortingsrapporten om "Retten til høyere utdanning" kommer til å la meg få være i fred. Kombinasjonen av Clemet og en mistenkelig butler bringer uhygge på denne deilige fridagen. Hva menes egentlig med "Gjør din plikt - krev din rett"? Og er man virkelig sikker på at det ikke finnes en butler som har myrdet noen en gang? Jeg blir sprø... Sprø som en loff med frø på toppen. Fredagen er ødelagt.

Mandagsangst

Mandagsangst: Den angsten man har på mandager, fordi man rett og slett var for sliten til å ha den på søndagen. Ofte har også mesteparten av søndagen blitt sovet bort, etter hard kveld/natt lørdagen. M.a.o. forsinket fylleangst. I dag forsterkes angsten av det faktum at jeg i kveld muligens treffer på de jeg sannsynligvis var sammen med på lørdagen, og ikke har noen som helst anelse om hva husker. Håpet er at det i de flestes hoder finnes et sort hull, som bare utvider og utvider seg i tidsomkrets. Et lite problem er det at det som hodene kanskje fortrenger, husker kameraene alt for godt. Akkurat nå hater jeg fotoapparater. Fotoapparater er stødige maskiner som ikke føler for å finne på noe fanteri, men stort sett bare skildrer ting akkurat som de er, eller i alle fall slik de mener at ting var. Hva vår hjerne mener om den samme tingen spiller ingen rolle, for av en eller annen grunn har kameraene blitt tillagt mye mer troverdighet enn hjernen. Skummelt egentlig, maskiner har alt for mye makt i hverdagen. Tenk bare på det faktum at ølkranene spyr ut skum. Spesielt bayerkranen. Siden jeg begynte i Bokcafeen har vi hatt et elsk/hatforhold. Og jeg er den underdanige. Klapp på siden og kommentarer som "søte, snille maskina, ikke lag så mye skum nå..." er det som må til om jeg har oversett den for lenge. Da er den så sint at fråden står ut av munnen på den. Og noen hevder at maskiner ikke har sjel?

Tidlig fredag morgen jah...

Så nå har jeg altså min egen lille blogg, hvor små og store, og som oftest svært forvirrende tanker skal finne sin vei ut fra hodet mitt og ned på papiret, eller dataskjermen som kanskje er mer riktig å si. Vet ikke om dette er dagen da jeg burde skrive dette, droppet akkurat et seminar av den enkle grunn at jeg ikke klarte å henge med i en forholdsvis enkel tankerekke om modernitet, men kanskje er det enklere å bare bruke hodet til det jeg selv har lyst til akkurat nå. Enkelt og greit. Forresten tror jeg hodet mitt har mer lyst på søvn nå, så jeg tror jeg sier stopp her, og skriver noe mer vettugt en annen dag.