søndag, november 28, 2010

Sparrow when she's broken

Gaffatapen som har forseglet verandaen sier at det er lenge til solen skal nytes der ute. Leiligheten er blitt et rom mindre. En liten boble, hvor pledd og te varmer kalde fingre. Stearinlysflammer danser i varmluft fra ovnen. Musikk. En liten enhet blant mange, som sender spede lysstråler ut i vintermørket.

Noen dager siver kulden inn. Når ikke gaffatapen på verandadørsprekken er tett nok. Når mørket ute lar vinden feie gjennom bladløse trær. Med iskald presisjon treffer den en lillefinger som stikker ut fra pleddet. Sender kaldgufs inn i en allerede småfrossen kropp, fryser rørligheten. Hutrende lengsel etter de første varmende vårsolstrålene. Kom snart. Varm meg.


Gentle as the sweet magnolia
Strong as steel, her faith and pride
She's an everlasting shoulder
She's the leaning post of life
She hurts deep and when she weeps
She's just as fragile as a child
And she's a sparrow when she's broken
But she's an eagle when she flies





tirsdag, desember 02, 2008

Hjemturen ble akkurat mye bedre...


Kjære venn

Denne siden ved meg som nå ligger oppslått foran deg. Det er ikke her spenningskurven stiger, eller vendepunktet lurer rundt neste eseløre. Det er ikke denne siden jeg åpnes på skulle jeg mistes i gulvet. Skumles, og du vil bla forbi den. Først når dine fingertupper sakte gnisser arkene mot hverandre mens du blar kan du oppdage denne siden. Kanskje blar du videre. Pompøse skildringer av steder du aldri har sett. Uforståelige fraksjoner av en større helhet. Uten mening. I frustrasjon kan du røske siden ut og krølle den sammen. Brenne den. Den rufsete kanten vil fremdeles være her, en påminnelse om det du ikke leste.


Men det er bare en side av mange. Du kan gjerne lukke boken nå. Om ikke - takk for at du leser meg.

fredag, november 28, 2008

Du

Jeg vil miste pusten. Ikke av en uvøren uppercut som treffer mellomgulvet i stedet for bokseputen eller et ublidt møte med isen som gjør at rumpa blir blå, og støt forflytter seg oppover langs ryggraden og inn i magen som sement som fyller lungene. Den manglende pusten skal være stjålet av en nydelig solnedgang, frostdekkede sølepytter og greiner, eller iskald luft, som lar siste åndedrag danse oppover. Jeg pleide å miste pusten annenhver dag, måtte som et barn omorganisere verden etterhvert som ting stadig ble verdens nydeligste, vakreste, herligste - og de gamle glemt.

Adjektivtanken ble tom etter hvert, pusten var der fortsatt. Søvnpust. Rolig, jevn, uten stopp. Tåkedager, hvor kompasset var det eneste som ga retning. Komatøs, vegetativ.

Kjenn hvor kalde fingre jeg har, sa du.
Og kulden sendte pusten ut av kroppen.

lørdag, juli 12, 2008

Vi ser etter servietter

Vi ser etter servietter. Disse små, gjerne hvite, papirbitene som benyttes for å forhindre at vi selv blir tilgriset. De har rømt fanget vårt og på mystisk vis gjemt seg under stoler, bord med lange duker og andre skjulesteder egnet for en slave på rømmen. Derfor ser vi etter servietter. Vi finner de forvridde og sammenknørvede ved et stolben. Rødflekkete av Vanity Case. Oppbrukte. De går i søppelbøtten, og igjen ser vi etter servietter. Nye, ubrukte, klare til å bli brukt og kastet. Som et ekko av dagens bruk- og kastsamfunn, og som hul gjenklang av sin opprinnelse. Også serviettenes stamfar ble sett etter, og kanskje så eierne da nøyere etter. For servusen som ble funnet ville også ende på gulvet, forvridd og sammenknørvet. Stikk etter stikk ville gi røde flekker, før metningspunktet var nådd, og rød, saltsmakende væske farvet gulvet.

Vi spiser våre måltider med uskyldshvite duker liggende i fanget. Rene, og uten spor av en fortid vi helst vil glemme. Slavehistorien eksisterer ikke, bare blanke ark. Det er derfor vi ser etter serviettene, omsorgsfulle som vi er. Og flekkene vil være våre egne.